Tanker i natten..

Jeg tenker, tenker og tenker enda litt mer. Jeg undres om jeg noen gang kommer til å få drømmen min oppfylt, om jeg noen gang kommer til å nå så langt som jeg vil her i livet. Tankene gjør meg gal. Det er så mye jeg har lyst til. Lyst til å bli ferdig med utdannelse, jeg vil reise masse, jeg vil starte familie, jeg vil så utrolig masse. Jeg vet jo at dette er ting som jeg kan gjøre noe med, men tanken på å starte gjør meg sliten. Kroppen sier stopp. Orker ikke tanken, selv om jeg vet livet kommer til å bli bedre bare jeg starter. Nå har jeg begynt på et sted som heter “friskgården”.  Der lærer jeg å tenke positivt på livet, og at jeg er et verdifullt menneske. Jeg klarer ikke tenke positivt, eller tenke at jeg er så verdifull. Jeg føler meg som en taper. Jeg tappes for energi. Det er så mange faktorer som spiller inn. Jeg tenker ofte, hvorfor kan jeg ikke bare være en normal jente, uten alle bekymringene? Det virker som om jeg har gjort denne verden noe veldig vondt. Alt går i mot meg på en måte. Jeg er glad i livet mitt, men ikke akkurat slik det er nå. Jeg har gode venner, fantastisk kjæreste og perfekt familie. Men det føles som om det er noe som mangler. Jeg vet hva det er, men det er noe jeg må jobbe med. Jeg skal klare å få det livet jeg alltid har ønsket meg. Kan det være så vanskelig egentlig? Er det bare jeg som gjør det vanskeligere enn det egentlig er? Det virker som om jeg er inne i en fase. En lang fase. Jeg vil ut av denne fasen. Jeg vil finne meg selv igjen. Jeg vil være den jenta jeg alltid har vært, blid og fornøyd. Jeg har blitt så sårbar. Alt som blir sagt og gjort tar jeg rett til meg. Selv om jeg kanskje ikke har noe med det å gjøre. Jeg er lei at det skal være så mye krangling, mas og stress. Kan ikke alle bare leve livet sitt, og slutte å bry seg om andres? Jeg vil og skal ta avstand. Jeg trenger Kristin tid en stund, og det skal jeg unne meg. Kanskje jeg snart får det mye bedre? Kanskje jeg finner meg sjæl? Det hadde vært noe. Det er så leit og bruke ungdommen sin på å bekymre seg. Jeg SKAL klare det uansett. Jeg gir verken opp meg selv eller andre. Jeg er sterkere enn som så. Jeg må bare innse at det kommer til å ta tid, og tid har jeg nok av!