Dager som det her vil jeg bare grave meg ned i jorda. Dager hvor ingenting er som det skal. Dager hvor jeg ikke klarer å fungere. Hva gjør meg så annerledes fra alle andre? Jeg er et menneske på lik linje som deg, men jeg sliter med å holde motet oppe. Jeg syns livet er urettferdig vanskelig. Er det min egen skyld at jeg føler det sånn? Er det ting jeg har opplevd som gjør det? Er det noe med omgivelsene mine som gjør det? Jeg har 1000 spørsmål, og veldig lite svar. Alt jeg kommer frem til i hodet mitt stemmer ikke. Jeg prøver og prøver, men jeg får ikke til. Jeg vil gi opp, men jeg kan ikke gi opp. Jeg er ikke et svakt menneske, jeg er sterk. Jeg klarer bare ikke tro på det. Det er en evig kamp i hodet mitt. Når vil denne kampen gi seg. Hjelper det å gå ned i vekt for å kunne leve det livet jeg vil? Eller er det dypere enn det? Jeg tror å gå ned i vekt vil gi meg mye bedre selvtillit, men jeg tror ikke det vil fjerne alle problemene mine. Jeg har jobba mye med meg selv det siste året. Jeg føler jeg kommer meg opp, men så detter jeg rett ned igjen. Livet er som en evig karusell. Du vet aldri hvordan dagene blir. Jeg skulle ønske jeg kunne våkne hver morgen med et smil om munnen, og verdsette det jeg setter høyest i verden. Jeg gjør det til en viss grad, men egentlig skulle jeg ønske jeg kunne klare det enda mer. Jeg innser selv at jeg sliter psykisk, og jeg prøver å være veldig åpen om det. Det jeg ikke klarer er å fortelle det til familien min. De vet, men ikke i hvilken grad det er. Jeg har dager hvor jeg føler meg veldig oppegående, også har jeg dager hvor livet kun er et helvette. Det eneste jeg vil gjøre da er å sove. Hvile hjelper meg. Det å komme seg vekk fra verden bare noen timer. Jeg tror ikke noen rundt meg skjønner det. F.eks I dag hadde jeg en utrolig tøff dag. Jeg var på kurs, og jeg var så utrolig sliten. Jeg ville dra hjem, men så begynte lederen å snakke med meg. Jeg begynte å gråte med en gang, og det var så vanskelig. Hun sa mye til meg, som jeg tok til meg. Hun klarte å få meg til å bli ut hele dagen. Selv om jeg bare hadde lyst til å løpe derifra. Det er viktig for meg å være åpen om problemene mine. Jeg syns det er vanskelig ovenfor de jeg bor med, men spør de så får de svar. Det har hjulpet meg masse å gå til psykolog. Der får jeg ut absolutt alt, og jeg får hjelp til å bearbeide det jeg sitter inne med. Jeg tror nok jeg har for mye på hjertet for jeg føler jeg aldri blir ferdig. Det er godt å bli hørt for problemene, og ikke bli dømt for den jeg er. Jeg er jo bare ei vanlig jente med extra baggasje. Jeg har lenge latt mine egne problemer få vente, men det er på tide at jeg tar tak i det. Jeg vil jo videre i livet jeg også. Jeg vil ikke være den personen som aldri gjør noe gøy. Som mister hele ungdommen sin. Jeg vil leve jeg. Jeg vil oppleve masse nye ting. Være glad. Ha en god helse. Er det egentlig for mye å be om? Nei, jeg syns ikke det. Jeg tror en dag jeg finner min lykke her i livet. Jeg tror jeg kommer til å vokse som person. Jeg vet jeg blir lykkelig til slutt. Det er et stykke igjen enda, men jeg lever i håpet. Jeg sier til meg selv at jeg er sterk. Jeg håper jeg snart begynner å tro på det.

“Where ever I am I always find myself looking out the window wishing I was somewhere else”

Kristin