Poster tagget med ‘Slankeoperasjon’

Tanker

Det er nå 8 måneder siden jeg ble slankeoperert. Det har vært 8 fine, og utfordrende måneder. Som jeg har skrevet før så var det veldig tøft for meg i starten, noe jeg sikkert ikke har vært alene om å føle. Det var tøft psykisk og ikke minst fysisk. Når det hadde gått en stund så var den tøffe perioden et fjernt minne, og jeg begynte å glede meg veldig over at jeg hadde tatt operasjonen. Det var jo utrolig morsomt at kiloene rant av. Kanskje litt for fort, men det var ikke noe jeg kunne gjøre for å unngå det. Jeg tenker fortsatt tilbake på den 8.mai. Frigjøringsdagen, som også på en rar måte ble min frigjøringsdag. Jeg tenker på de følelsene jeg følte i det jeg ble trillet inn på operasjonsstua, det er vanskelig å sette ord på det. Det skjedde så mye på en gang. Det jeg tenkte mest på var kanskje at livet kom til å bli mye bedre, og at jeg kom til å få ett helt nytt liv. Det har vært disse tankene som har fått meg gjennom de tunge periodene jeg har hatt. Det at jeg hele tiden visste at det blir bedre, og at jeg bare måtte ha litt tålmodighet.

Jeg har alltid vært sta, og har aldri ville gi, men mange ganger tenkte jeg, at om det var en ting jeg skulle ønske jeg kunne ha få hatt ugjort, så var det nettopp slankeoperasjonen. Den krevde så mye av meg psykisk, at noen dager ville jeg bare rømme fra alt. Jeg startet dagen med tårer, og avsluttet dagen med tårer. For dem som var rundt meg ville jeg virke sterk, og at dette gikk bra, men inni meg hadde jeg det grusomt. Jeg har prøvd å tenke på hva det var som gjorde at jeg følte det på denne måten. Jeg følte en sorg, som om noen jeg var glad i, hadde dødd. Jeg vet det høres rart ut, men jeg har også tenkt at jeg la igjen den gamle Kristin på operasjonsbordet. At jeg med en gang begynte å forandre meg. Jeg ville ikke gi slipp på den gamle meg, for det var hun jeg kjente best, og det var hun jeg alltid hadde vært. Jeg visste at jeg måtte forandre mye i måten jeg tenkte på, og måten jeg levde på. Det var tungt å avslutte et langt forhold, og jeg tenker tilbake på det. Jeg føler at ikke alle rundt meg var klar for min forandring, og jeg visste jeg måtte forandre meg. Derfor følte jeg at jeg måtte vekk fra det som holdt meg igjen. På den samme plassen jeg hadde stått på over lang tid. Jeg måtte sette meg selv først, noe jeg aldri har gjort. Men når jeg først klarte å bryte ut, og gjøre det, så fant jeg faktisk en ny styrke i meg selv, som jeg ikke trodde jeg hadde.

Man kan kanskje tro at en slankeoperasjon er en slankeoperasjon. Ikke en stor greie, man fjerner jo bare deler av tarmen og magesekken. Jeg tenkte det samme. Men jeg har skjønt at det er så mye mer enn bare en operasjon. Man forandrer tenkemåten, utseende, holdning, selvtilliten blir mye større, og man våger å gjøre ting man aldri før trodde var mulig. Jeg tror at hvis man er i et forhold, og når den ene går gjennom en slik operasjon, eller andre ting som gjør at livet forandrer seg fort og mye, så er det vanskelig å være den andre som ikke helt klarer å følge med på forandringen. At alt skal gå sin vante gang, men det gjør ikke det. Kanskje i noen tilfeller, men det er svært få, tror jeg. Jeg har alltid følt meg veldig heldig over alle menneskene jeg har i livet mitt. Familie og venner som alltid har støttet meg, men jeg har kjent på følelsen at noen har trukket seg litt tilbake, og at noen bånd har blitt betydelig mindre, men jeg føler litt skyld i det selv også. Jeg forventer ikke at folk skal komme løpende etter meg(det er bare plagsomt), men jeg hadde satt pris på om de brydde seg litt mer. Jeg har forbedringspotensiale, og alle de gode båndene jeg hadde før operasjonen, de ønsker jeg tilbake. Jeg har også fått nye venner/bekjente, og det er fint. Jeg har plass til mange i livet mitt. Må nesten skrive at jeg har mange som har stått stødig ved min side HELE veien, som har dratt meg opp når jeg har vært langt nede, og som rett og slett har holdt ut med meg, når jeg omtrent ikke har orka meg selv. Dere vet hvem dere er.

Jeg har forandret meg på mange måter, men jeg er fortsatt meg. Verdiene mine, og meningene mine består. Jeg har bare blitt en litt mindre utgave av meg selv, en utgave som har fått mye bedre selvtillit, stor tro på livet og livsglede. Det er så godt å endelig kunne si at jeg har det bra, og for første gang på lenge, mene det. Selvfølgelig smiler jeg ikke fra øre til øre hver eneste dag, men jeg er lykkelig hver eneste dag. 2012 har vært et spesielt år, og mye har skjedd både på godt og vondt, men jeg har stor tro på at 2013 blir et fantastisk år for meg. Jeg er så klar for alt som skal/kommer til å skje. Endelig blir jeg ferdig med studiekompetansen, skal søke meg videre på høgskole, jobbe og bare nyte livet med alle de gode menneskene jeg har i livet mitt. Jeg må også få si at jeg er utrolig stolt over å ha gått ned 50 kg!

Dette innlegget ble litt personlig, men jeg har vært veldig åpen om min situasjon, hva jeg har gått gjennom osv. Derfor velger jeg også å dele dette.

Jeg vil ønske dere et godt nyttår, håper det bringer med seg masse godt. Alle fortjener det:-)

Skriv en kommentar (6)