Det er ca en uke siden jeg var der, men har skjedd så mye den siste tiden så har ikke blogget om det. Men nå kommer det noen bilder fra turen. Var på et hotell i Trysil i 2 dager. Kjempe fint hotell, men ikke noe som skjedde der. Trysil er stedet å være om vinteren, ikke om sommeren. Men uansett så var det en kjempe fin tur. Jeg tok spa for første gang, og jeg elsket det. Så spa skal jeg ta flere ganger. Tok ikke mange bilder, men her er noen. Tusen takk for at jeg fikk bli med Tonje!

Når en ikke har kjøleskap så bruker man søppelbøtte med kaldt vann.

Helt oransje. Merkelig lys.

Bilde tatt 5 minutter etterpå, i ett annet lys.

Når jeg var i Oslo under minnemarkeringa så tok jeg noen bilder. Mange følelser når en får se det “i virkeligheten”. Nydelig minnemarkering, og jeg klarte ikke holde øye tørt når de fremførte “mitt lille land” og “barn av regnbuen”.  Nå er det på tide at hverdagen går videre, og at vi sammen sørger for at aldri noe sånt skjer igjen.

Jeg har lenge tenkt på at jeg vil skrive. Skrive om det forferdelige og uvirkelige som skjedde i Norge på fredag. Jeg føler det er vanskelig å sette ord på det som har skjedd. Vi alle vet jo hva som har skjedd. Jeg satt i bilen på vei hjem fra Trysil sammen med ei venninne. Hun viste meg forsiden på VG. Et smell i regjeringskvartalet i Oslo. Jeg trodde ikke dette var noe farlig, og tenkte egentlig ikke så mye mer over det. Vi stoppet i Sverige på vei hjem. Da sjekket jeg Vgnett og der sto det at det var en bombe som hadde gått av, og at dette var mulig et terrorangrep. Foreldrene til venninna mi sto å så på tven på spisestedet, og vi begynte da å forstå alvoret av det som hadde skjedd. Vi leste at flere var drept og flere var skadet. Det første jeg tenkte var: “Hvordan kunne dette skje?” Jeg kjente jeg ble helt kald i kroppen.

Så kjørte vi videre og fikk høre om dramaet som skjedde på Utøya. Der det var omkring 700 AUF ungdom på festival. Vi fikk høre at det var 8 stykker som var drept der, men at de trodde antallet ville øke til 20-30 stykker. De tallene fikk meg til å grøsse. Jeg kommer aldri til å glemme den turen hjem. Radioen sto på hele tiden, og vi var helt stille. Vi klarte ikke tenke på noe annet. Vi tenkte at dette ikke kunne være mulig. Hvorfor ville noen drepe disse ungdommene? Aktive og engasjerte ungdommer. Det er ubegripelig.

Når jeg kom hjem igjen så var tven på å hele familien min fulgte dette dramaet. Jeg forsto da at dette var et terrorangrep. Terrorangrep mot Norge. Jeg har tenkt i mine fjerne tanker at det kunne skje, men trodde virkelig ikke at det kom til å skje. Det kom som et sjokk. Jeg ville ikke sove denne natta, jeg ville holde meg oppdatert på det som hadde skjedd. Jeg sov ikke mange timene, og det første jeg gjorde når jeg sto opp var å sette på tven, og da fikk jeg sjokk. 84 bekrefta omkommet fra Utøya. 84??? Jeg kjente jeg fikk frysninger, og ble rett og slett dårlig. Dette kunne bare ikke skje i trygge Norge. Jeg innså raskt at det faktisk hadde skjedd, og når jeg sitter å skriver det her så er det fortsatt helt uvirkelig for meg.

Litt senere på dagen gikk politiet ut med bilder av gjerningsmannen. Til manges store forferdelse så var han etisk norsk. Han så akkurat ut som mannen over gata. En “typisk” nordmann.  Da kom det enda et sjokk. Det ble bekreftet at han hadde noe å gjøre med bomben på regjeringkvartalet, og massakeren på Utøya. Hvordan i all verden kunne èn mann klare dette? Drepe så mange uskydige mennesker. Jeg klarer ikke fatte dette her. Han har tydelig vist at han er en massemorder, at han ikke eier hjerte, og at han er en kald person. Han mente at han måtte gjøre disse forderdelige tingene for å bli hørt. For å forandre på det politiske systemet. Han mente at det ikke hjalp å skrive innlegg for å fremme “troen” sin. Hvem avis ville i det hele tatt postet de brutale utsagnene hans? Han gjør meg kvalm. Jeg har lest deler av manifestet han skrev under planleggingen. Jeg skjønte fort at dette var planlagt lenge, og at det var planlagt ned til hver minste detalj. Jeg vil ikke gi link til dette manifestet, og jeg personlig kommer ikke til å lese i det noe mer. Han er ute etter å bli hørt, og den gleden vil jeg ikke gi han. Jeg klarer ikke fatte hvordan et menneske kan drepe så mange kun for å spre et budskap, og prøve å forandre politikk? Hvorfor la uskyldige bli ofre? Han har nå tilsammen drept 93 stykker. Flere er skadet, og noen er savnet. Jeg hadde ikke klart å levd med meg selv. Kanskje en dag så innser han at alt han en gang hadde er borte. Familie, venner, samfunnet. Ja alt mister han. Tenk å komme ut av fengsel, og til et samfunn du ikke er ønsket i? Han får maks 21 år i Norge, men det holder. Livet bak murene kommer til å bli forferdelige, og livet foran murene kommer nok til å bli enda verre.

Jeg følger med på de sosiale mediene hele tiden. Twitter har virkelig vært fantastisk de seneste dagene! På facebook blir alt litt mer personlig. Jeg ser at flere av mine venner/bekjente har mistet noen de er glad i.  Det gjør så vondt. Jeg skulle ønske jeg kunne skru tilbake tiden. Eller at det bare var et vondt mareritt. Realiteten er at vi alle står midt oppi det, og vi må alle ta vare på hverandre. Som Jens Stoltenberg sier: “Vi er et lite land, men vi er et stolt land”. 

I morgen skal jeg til Oslo å gå i fakkeltog. Jeg vil vise min støtte til landet, ofrene, de pårørende og politi/letemannskap/frivillige. Den innsatsen de har vist de siste dagene er virkelig fantastisk. Jeg syns Jens Stoltenberg og regjeringen gjør en utmerket jobb. De kongelige støtter opp, og viser sin medfølelse. De er der for hele Norge. Jeg er utrolig stolt over landet mitt, og jeg er stolt over at vi står så sterke sammen. INGENTING kan noensinne ta fra oss stoltheten vi føler for landet vårt. Vi skal nå bare kjempe enda hardere for det vi tror på!

Jordbær med fløte og sukker!

For ca 1 mnd siden testa jeg ut forskjellige produkter fra Joico K-Pak serien. Hadde hørt mye bra om den, og jeg hadde håpet den skulle bli løsninga for håret mitt. Den ble dessverre ikke det. Brukte den fast i litt over 1 mnd. Innen den tid så syns jeg den skulle ha gjort en bedre jobb med håret mitt. Den var rett og slett ikke god for hårtypen min. En ting som er fantastisk med Joico er hårkuren. Den er sinnsykt bra! Det jeg pleier å gjøre når jeg kurer håret er å 1) Vasker håret med shampoo 2 ganger, 2) Tørker håret littegrann, 3) Setter i hårkuren. Fester et håndkle rundt håret, 4) Sitter med den fra 5-15 min. Spørs hvor god tid jeg har. 5) Skyller ut, håndkletørker håret, 6) Tar i balsam. Det tar litt tid, men siden håret mitt er såpass slitt og ødelagt så må jeg bruke mye tid på det. Så er det noe jeg anbefaler så er det hårkur fra Joico. Koster ikke mye på blivakker.no.

Nå har jeg bestemt meg for å prøve ut en annen serie fra Joico. Den heter Color Endure. Skal bare teste shampoo og balsam fra dette merket. Dette er en shampoo og balsam for farget hår. For at fargen skal sitte lenger, og at håret skal bli mykere.  Jeg liker å teste forskjellige ting, og etterhvert vil jeg nok finne noe som er perfekt for håret mitt! Selvfølgelig kan man jo gå til frisøren for råd, men jeg mener at man selv må teste å finne ut av det. Bestilte meg produkter fra Redken extreme i dag. På blivakker.no. Det beste stedet for hårpleie, og det er billig! Så jeg skal teste det senere også. Håret mitt SKAL bli friskt og fint igjen. Er så lei av slitt hår. Hvorfor tvang jeg mamma til å få lov til å begynne å bleike håret mitt når jeg var 13? Etterpåklok!

Så nå er jeg spent på resultatet. Neste innlegg om hår blir når jeg begynner å bruke Redken produktene.

Husarbeid.

Jeg fant ut at jeg har selvutløser på kamera. Det eneste jeg måtte gjøre var å smile, så tok det bilde. Hvem smiler egentlig med støvsugern i hånda?

Jeg tenkte jeg måtte skrive noen ord her inne om slanking, livsstilsendring osv. Mange lurer på hvorfor jeg ikke skriver om det lenger. Det er en grunn til det. Når jeg var ferdig på kurset på Aker så bestemte jeg meg for at jeg ville slankeopereres. Det var jo derfor jeg søkte meg til Aker sykehus. Man fikk også tilbud om man ville klare det på egenhånd med hjelp på et kurssted. Jeg var veldig klar for å klare det på egenhånd, og motivasjonen min var på topp i ca 2 mnd. Etter det så dalte den nedover. Jeg tenkte: “Hvorfor skal jeg gjøre dette her? Jeg klarer det ikke allikevel. Det er for vanskelig”. Når man er såpass stor som det jeg er så er det ikke gjort på 123. Man må vie hele livet sitt til det. Man må trene flere ganger om dagen, tenke kun på når og hva man skal spise. En blir rett og slett litt gal av det. Jeg bestemte meg derfor for å gjennomgå en Gastric Bypass. Jeg har fått noen kommentarer på at det er “den lette” veien å gå, men jeg skal si det en gang for alle at det er IKKE det. Fordelen er at du går fort ned, og blir som regel normalvektig. Du får en kickstart, og det er akkurat det jeg trenger. En må være klar for forandringer, og man må begynne tidlig å legge om kosten. For etter operasjon er det ikke mye mat du orker. Cluet er at du må klare å holde vekta nede. Mange tenker “åssen skal du klare det, når du ikke klarer det på andre måten?”. Det jeg tror er at jeg kommer til å få mye større motivasjon. Jeg kommer til å ha glede av å gå inn på et treningsstudio, jeg vil tørre å være med på dans. Nå føler jeg at alt hindrer meg. Jeg elsker å ta karusseller, men jeg tør ikke fordi jeg er så tung. Tenk hvor flaut det er å ikke få plass? Jeg vil kunne våge, og ikke bare sitte på sidelinja og se livet mitt bare fly forbi. Akkurat nå flyr livet forbi og jeg klarer ikke holde følget. Jeg trekker meg unna, og vil helst være for meg selv. Det er ikke sånn jeg egentlig er. Jeg er egentlig alltid med på alt(jeg var iallefall det før), og jeg ønsker ikke være den personen jeg har blitt. Jeg vil være som de andre. Kunne gjøre det som de andre kan. Er det for mye å be om?

 Jeg tror det blir vanskelig å vende seg til et helt nytt liv etter en operasjon, men jeg er så sinnsykt klar for det. Nå må jeg vente til neste år før jeg får operasjon, men i mellomtiden kommer jeg til å gjøre små forandringer, og begynne å trene. Jeg kan jo alt om livsstilsendring føler jeg. Det er bare tankene som stopper meg. Jeg er stolt av å være meg selv. Jeg er stolt over alt jeg kan. Jeg gjemmer meg litt bort i mengden, men jeg er stolt over at jeg er meg! Det finnes bare en meg, og det er meg. Jeg har tatt et valg som jeg er stolt over. Det er jeg som må leve med meg for resten av livet. Derfor har jeg valgt dette, og ingen kan ta ifra meg det. For det er min vei å gå!

Jeg er veldig fornøyd med mitt nye hår! Takk Trine og Hairport Eidsvoll.

Var på Allsang på grensen i går. Det var stor stas for både store og små. Vi koste oss masse med mye god musikk og knallvær! Vi var 9 voksne og 7 barn som reiste. Det var faktisk puplikumsrekord der i går, hele 10 000 mennesker. WOW! Vi får se om noen av oss blir vist på tv i kveld. Du kjenner oss igjen på hattene. Haha. Bonnie Tyler er konge! Tok en del bilder i går. Enjoy!