Nå har natta kommet enda en gang. Jeg liker natten på mange måter, men jeg hater også natten. Det positive er at det er så fredelig og stille. Jeg får være for meg selv, og gjøre det jeg har lyst til. På den andre siden så er det da alle tankene kommer. Om meg selv og om andre. Som regel negative tanker, med noen lysglimt innimellom. Det er menneskelig å tenke, men noen ganger skulle jeg ønske man bare kunne koble ut for en periode. La hodet hvile litt. Når jeg gikk på friskgården, så hadde vi avspenning. Du lå i et rom helt stille også sa “læreren” en regle på ca 15 minutter som gjorde at du klarte å glemme alt rundt deg. Greia var at du skulle slappe av uten tanker, men du skulle ikke sovne. Jeg holdt på å sovne hver gang. Du skal konsentrere på hver minste del av kroppen din. På den måten får du slappet helt av. Etter at du har vært igjennom dette så er du(jeg var ihvertfall) tankeløs, og uthvilt. ” La tankene komme, men la dem gli forbi”  Noen ganger trenger man en pause fra omverden. Ihvertfall jeg.

Jeg syns det er så utrolig trist at dem ikke finner gutta i Berserk. De har leita lenge nå, og de burde ha funnet dem. De har funnet en redningsbåt, en åre og noen isposer. Men de har ikke funnet båten. Kan båten ha synki? Jeg har så vanskelig for å tro det. De burde jo ha funnet noe båtrester isåfall. Tre flyter som regel på vannet. Så noe må jo de finne. Kanskje de leter på helt feil plass? Kanskje båten er i en helt annen retning en de tror? Jeg er ingen hav ekspert, og kommer aldri til å bli det, men jeg bare stiller spørsmålene jeg tenker. Det må være kjipt og en helt forferdelig situasjon for familiene som sitter og tenker på hva som har skjedd med mennene. Mange har dårlige følelser om hva som har skjedd. Jeg har lest reaksjoner på twitter, vg osv. Jeg tar iallefall ikke sorgen på forskudd, og jeg håper de er i live! Selv om oddsen sier noe helt annet. Det er mange der ute som leiter, og etterhvert får vi nok svar. Jeg oppdaterer ihvertfall vg og dagbladet mange ganger per dag. Jeg digger gutta i berserk, og håper de har det bra. Jeg blir lei alle spekulasjonene som er rundt omkring. De eneste som veit hva som skjer/skjedde er de som har vært igjennom det. Disse gutta er så tøffe, at jeg er sikker på at alt er bra!! Vi får krysse fingrene på at de finner dem snart!

I dag er det enda en bursdag. Det blir kanskje 3 bursdager bare i slutten av Februar. Spørs bare når søstra mi plopper ut. Hun hadde termin den 23 februar på mamma sin bursdag, men nå har hun gått 2 dager over termin. Får håpe den ikke kommer i dag, for det er mer stas for ungene å ha bursdag alene. Ikke måtte dele dagen. Så etter kl 00.00 i natt så er jenta hjertelig velkommen til verden. I dag er det lille Martin som skal feires. Han blir 4 år! Tiden går så fort. Merker godt at han begynner å bli eldre. Han er ikke så kosete, og tante dalt som han var før. Blitt mer selvstendig. Jeg er så utrolig glad i Martin. Han er min lille øyestein. Jeg gleder meg til han kommer hjem fra barnehagen, så han får gaven sin fra meg. Kjempe glad i Martin! <3 Så si hurra tre ganger for Martin!!

I dag fikk jeg være med på et fint møte mellom mor/far og mormor/farmor. Jeg fikk innblikk i hvordan disse menneskene er, og jeg lærte dem å kjenne mer på kort tid. Jeg fikk en god følelse inni meg. Jeg vet at hun har så mange rundt seg som kjemper for henne. Jeg vet at det nettverket hun kommer til å få/har vinner over dette systemet. Farmor er ei god dame med masse kjærlighet for denne lille jenta. Hun er sympatisk, snill og hun har masse kjærlighet å gi. Jeg vet at dette kommer til å gå bra til slutt. Far kommer til å gi henne det hun trenger, og han kommer til å støtte opp i årene fremover. Det er så veldig viktig at alle blir inkludert, og at ingen føler seg utafor. Man må glemme tidligere uenigheter, og ikke være egoistiske. Man må stå på for den jenta som trenger det. Ingenting annet er viktigere. Hun fortjener at alle står sammen, og vier sin tid til henne. Denne lille jenta kan ikke si hva hun føler. Hun er et menneske på lik linje som meg og deg. Hun klarer bare ikke si noe enda. Hun er liten og kommer ikke til å huske, men hun forstår at det er noe som er feil. En skal ikke bruke et lite barn som en kasteball. Hun skal ha trygghet, kjærlighet og omsorg. Jeg tviler ikke på at hun får det, men hun får det av ukjente. Det er familien hennes som skal være der. Det er bare så synd at systemet ikke ser det på den måten. De har et dårlig grunnlag, som de ikke kommer til å vinne med.

Jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre. Noe som gjorde at hun kom tilbake dit hun hører til. Jeg skulle ønske jeg kunne få til dette i morgen, men realiteten er at det er ingenting jeg får gjort. Det eneste jeg kan gjøre er å støtte opp, og hjelpe i tiden fremover. Ingenting jeg sier eller gjør kan få henne tilbake hos familien. Jeg håper saken får rask behandling, selv om jeg vet at sånne ting tar tid. En må ta en dag av gangen. For utålmodige sjeler som meg, så føles dette ut som måneder. Jeg vet de har gode advokater som kommer til gi alt dem har. Advokater som har klart å få familier samlet igjen. Barnevernet gjør det bare veldig vanskelig. De gir deg håp om at alt ordner seg, men så tråkker de deg ned i søla idet du kommer deg opp igjen. De tenker ikke. De føler ikke. De bare gjør det. Jeg tror enhver mor som hadde blitt fratatt barnet sitt på denne måten hadde knekt sammen, og følt at alt falt fra hverandre rundt henne. En far på like måte. Faktisk en  hel familie føler det sånn.

Dere tenker sikkert: “Hvis en mor og en far blir fratatt barnet sitt, så er det alltid en grunn” Det er alltid en grunn, men hva om den grunnen ikke er god nok? Burde du miste barnet ditt pga badevannet er for kaldt? Er det en god grunn. Kan man kalle det omsorgssvikt på det sterkeste? Det kan man ikke. Det er faktisk et helt tragisk grunnlag. Som sagt det er mer som blir skrevet om grunnlaget, men dette kan jeg ikke dele. Min reaksjon når jeg leste dette var at jeg ble sint. Jeg vet at dette ikke stemmer. Jeg vet at hun gjør sitt beste. Barnevernet valgte bare den letteste måten for dem selv. De sendte henne bort. De kjempa ikke et sekund for at barnet skulle få være hos sine foreldre eller besteforeldre. Etter alt en person har gått igjennom, allikevel gjør dere det. Hvorfor? Jeg har så mange spørsmål. Det er ikke alltid man har noe man skulle sagt. I denne saken, så har ikke noen noe de skulle sagt i følge barnevernet. De styrer, og utfører handlingene. Det er dems vei, eller ingen vei.

Etter å ha lest mitt forrige innlegg så får jeg mange spørsmål. Jeg vil selvfølgelig kunne si alt, men jeg føler noe blir litt for privat. Det er ikke lett for meg å forklare hvordan hennes foreldre har det, og hvorfor henne ble tatt vekk. Jeg har mine svar, men jeg ønsker at foreldrene må snakke for seg selv. Dette er en sak som jeg virkelig brenner for, og når det skjer med de rundt meg så føler jeg at jeg må engasjere meg. Noen tenker sikkert at jeg ikke burde blogge eller snakke om dette. Men jeg må. Dette er en sak som må frem. Ikke klarer jeg å gå rundt å late som ingenting har skjedd. For det som har skjedd er virkelig forderdelig. Det er ikke meg det er mest synd på, og dette er virkelig ikke ment for at jeg skal få noe som helst oppmerksomhet. Jeg spurte til og med om å få tillatelse til å blogge om dette. Jeg vil ikke trå på noens tær eller gjøre noen ille til mote med å blogge om dette. Jeg vil ikke skrive navn for da blir det for åpenlyst. Selv om mine venner skjønner hvem jeg skriver om. Jeg respekterer andre sine følelser og meninger. Jeg føler bare jeg må få uttrykt meg på en måte hvor jeg kan bli hørt. Jeg vil også at dere som vil vite hva som skjer skal få vite det. Det er så klart det oppstår rykter. Rykter er usanne og du velger selv hva du tror på. Les her så får du sannheten. Rykter er brutale, og det ødelegger mennesker. Velg selv hva dere vil tro på. Gjør opp deres egen mening. Men skån dem som er midt oppi dette for deres snakk. Jeg skulle gjerne delt med dere hva som har skjedd det siste halve året, men det er så mye at det hadde tatt evigheter å forklart.

Jeg føler meg lettere hver gang jeg har skrevet om denne saken. Dette er min måte å få det ut på. Håper dagene blir lettere snart, og at man snart får den største oppturen man kan få. Nemlig å få lille jenta tilbake. Det er mitt største ønske i livet nå.

Etter en lang natt med masse tanker så er jeg klar for å gripe denne dagen. Jeg skal til Lillestrøm og besøke Linda og Eiren. Det blir koselig det. Lenge siden jeg har vært nedover nå. Ikke er jeg så langt unna ahus om søstra mi føder i dag. Hun er nok veldig klar nå, så ungen kommer nok i løpet av dagen. Det er jeg nesten 100% sikker på! Jeg gleder meg til å se lille jenta. Blir den første jenta i flokken jeg er tante til. Etter 5 gutter er det virkelig på tide med ei jente! Jeg skal prøve å nyte dagen så godt jeg kan :-) Ha en fin dag alle sammen.

Dagen i dag kom som en overraskelse. Jeg har lenge vist at det skulle være en “stor dag” i dag. Denne dagen skulle være en start på et perfekt liv, men for ei ble den snudd opp ned. De tok fra henne det mest dyrebare hun eier. De tok henne og plasserte henne i et hjem. Et hjem med bare ukjente. Et hjem hvor hun ikke har noe tilhørighet. De tok henne fra mamman sin. Mamman som har kjempa så hardt og lenge for å kunne gi henne den kjærligheta, tryggheta og godheta hun fortjener. Et møte, og hun er tatt vekk fra moren. Hun har ikke noe hun skulle sagt, hun kan ikke si ifra at hun har det bra, og at hun vil være sammen med mamman sin. Hun må bare finne seg i å bli plassert hos fremmede. Ingen hører stemmen til denne lille jenta. Hun som hadde det så bra. Med en familie som gjør hva som helst for henne. Alt for at hun skulle føle seg trygg, alt for at hun skulle bli elsket. Allikevel tar de henne. Hvorfor? Jeg sitter for meg selv og tenker; hva gikk galt? hvorfor skjedde dette?hva skal man gjøre videre nå? hvor lenge er det til jeg får se henne igjen? jeg savner henne. Jeg tenker på hvordan hun har det når hun begynner å gråte og vil til mamman sin. Når en ukjent tar henne opp av senga for å gi henne trøst. Det er så feil. Det er mamman sin jobb, ikke en fremmed.

Jeg hadde sett frem til 1 mars. Da kunne jeg ha kost med lille jenta så mye jeg orka, jeg hadde vært hos henne så ofte jeg kunne. For jeg føler så sterkt for hun. Jeg ville hjelpa til med alt, men nå føler jeg at det blir lenge til. Jeg føler det er så lenge til jeg kan holde henne i armene mine, og få henne til å le. Jeg vil gi henne et stort nuss på kinnet, og si hvor vakker og nydelig hun er. Når er neste gang jeg får gjort det? Jeg er kanskje egoistisk når jeg tenker at jeg fortjener mye mer å holde lille jenta, enn det de fremmede gjør. De skal ikke få den gleden som vi andre skulle hatt. Alt blir bare helt feil. Alt blir feil for meg. Ingenting stemmer. Jeg vil bare våkne opp, og at alt dette bare var et vondt mareritt. Men jeg skjønner at jeg er våken, og jeg er midt oppi dette våkne marerittet.

Alt skulle bli så bra, livet skulle bli en opptur, og vi skulle alle nyte denne første tida med et nytt familie medlem. Alt ble snudd på hodet. Jeg kan ikke beskrive hvor mye følelser jeg har hatt det siste halve året. Jeg så den personen jeg er så glad i miste livsgleden sin. Jeg så henne kjempa en kamp, som mange kanskje ikke hadde holdt ut, jeg så hvor hardt henne prøvde for å fungere normalt, jeg så at hun dag inn og dag ut gjorde sitt beste. Jeg så et blikk som ikke orka mer, men jeg så også et stort mot, og viljestryrke. Uansett om hun ikke følte det selv, så, så vi framgang dag etter dag, uke etter uke, månede etter månede. Hun var så utrolig sterk, selv om hun var utrolig dårlig. Hun ga aldri opp! Hva får hun som takk? Jo hun blir sparka ned i igjen når hun har klart å komme seg opp. Hun mister den tingen i livet sitt som gir henne ekstremt mye glede, kjærlighet og latter. Hun mister det hun fødte med sin egen kropp, og hun mister en stor del av seg selv. Jeg klarer ikke forestille meg den smerten hun føler i hjertet sitt. Hun føler et tap, men kjenner jeg henne rett så fortrenger hun det som har skjedd. Hun vil ikke tenke eller føle. Det gjør for vondt.

Hvorfor klarer ikke andre se det vi ser. Er de for opphengt i loven, at alle skal være like? Alle er forskjellige, og hvis du spør 2 kvinner på gata om hvordan de har oppdratt sine barn, så ville svaret vært 2 helt forskjellige. Jeg tenker på barna som blir glemt her i samfunnet, barn som lider, barn som har voldelige foreldre, slemme foreldre og foreldre som ikke gir dem kjærlighet. Mange av disse blir glemt, men andre barn som har det helt perfekt og får all trygghet og kjærlighet den kan få, de blir tatt bort. Jeg klarer ikke forstå det. Er det virkelig sånn samfunnet skal være? Nei, det er ikke sånn det skal være. Det er feil. Jeg tenker også på hva som er betegnelsen på en god mor. Kan alle mødre være perfekte? Barnet får et sterkt bånd til moren sin, og for barnet vil mamman alltid være den beste mamman. En mor gir aldri opp barnet sitt. Båndet som er mellom en mor og et barn er ubeskrivelig. En mor hadde gitt opp livet sitt for at barnet skulle ha det bra. Jeg vet du er av den sorten som hadde gjort akkurat dette. Du har et så stort hjerte. Et hjerte som banker ekstra for denne lille jenta.

Din motgang i livet har gått veldig inn på meg. Du har hatt det vanskelig og tøft, men du har allikevel vært så sterk. Jeg kjenner ingen som er så sterk som deg.  Hadde noen skulle gjennoppleve livet ditt, så hadde den personen gitt opp. Det er jeg sikker på. Du har gjort ditt beste, og det har alltid vært bra nok, men ikke i dag. Ditt beste holdt ikke. Du hadde ingen styring eller kontroll på hva som kom til å skje. Du fikk din største nedtur. Jeg vet du kommer til å reise deg, og aldri gi opp. Jeg vet du har den kraften inni deg. Sammen skal vi slå dem, vi skal vinne dette. Vi skal ta frem alle de kreftene vi har, og virkelig kjempe. Vi skal kjempe til vi har henne hos oss igjen. Hun skal legge seg hver kveld og stå opp hver kveld med et nuss på kinnet fra deg. Hun skal være der hun hører hjemme: I armene dine!

Min aller beste mamma har bursdag i dag. Hun fyller 51 år. Ble ikke kjempe stor feiring, men det kom da litt besøk i dag. Tanta mi Wenche, kusina mi Monica og hennes sønn Leon. Leon er så nydelig. Merker godt at han begynner å bli litt pøbel :-) Veldig koselig har det vært da, til tross for en veldig dårlig nyhet i dag. Det skal jeg blogge om etterpå. Men jeg syns verden er veldig urettferdig! Mamma ble glad for gaven jeg kjøpte og det er fint. Hun liker å bake, så boka kommer nok godt med. Hun fikk faktisk egge koker av søstra mi. Mamma er glad i egg. Haha.

Mamma er verdens beste, hun er så snill og god hele tiden. Uten mamma vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Hun er så støttende! Jeg kan prate med mamma  om alt, og hun har alltid en løsning. Jeg er så veldig glad i mamma. Håper hun lever til hun er over 100 år. Min mamma er best :-) Så alle sammen rop hurra 3 ganger for mamman min! Takk!

Follow my blog with bloglovin

Det er en butikk på Jessheim storsenter som utmerker seg veldig. Dette er en liten butikk med masse pynte gjenstander. Du finner alt der. Fra fine krukker, lys, kopper, fat, klokker osv osv. Det er noe der for all slags smak, og jeg er veldig forelsket i butikken. Hadde jeg hatt masse masse penger så hadde jeg kjøpt alt der. Det er så masse fint. Jeg har bestemt meg for at jeg skal innrede hele huset mitt i ting fra confetti butikken! Det er vel kanskje Lena(kona til broren min) som har inspirert meg til å like dette. Hun har hele huset fullt, og jeg elsker det. Sånn skal huset mitt bli også. Denne stilen er så fin! I dag kjøpte jeg meg en super søt kopp som jeg kommer til å bruke hver gang jeg drikker kakao eller te. Har sett etter en sånn kopp i evigheter og endelig fant jeg en. Jeg kjøpte også wallstickers. Det var en liten utfordring, men resultatet ble kjempe fint. Nå sitter jeg å ser på teksten hele tiden. Passer så godt inn. Jeg syns alle i nær området av Jessheim burde ta seg en tur innom butikken. Dere kan også se på siden dems her, og lese bloggen her.

Her er noen bilder av veggen min og koppen;

“Drøm om morgendagen. Husk gårsdagen. Lev i dag”

I dag har jeg vært på en liten shopping tur. Mamma har bursdag i morgen, og nevøen min fyller 4 år på Fredag. Så jeg måtte ut å handle bursdag gaver til dem. Siden mamma ikke leser bloggen min, så kjøpte jeg en bok. “Den store bakeboka”. Og en liten magnet hvor det sto et fint sitat til henne. Det er så vanskelig å kjøpe gave til noen som har alt av ting, så den boka kommer henne nok til å få glede av. Mamma er best! Til lille nevøen min Martin kjøpte jeg et postmann pat tog. Han elsker tog, så han blir sikkert kjempe glad. Så snill som jeg er så kjøpte jeg også en liten ting til den andre nevøen min Marcus. Han blir så lei seg når han ikke får noe, så da måtte jeg bare. Han får et puslespill. Han er kjempe flink til å pusle selv om han er 2 år. Snart 3. Jeg er så glad i de små gutta mine, så de fortjener alt dem kan få. Bortskjemte? Neida.

Jeg handlet jo ikke bare bursdagsgaver da. Måtte jo kjøpe litt stæsh til meg selv også. Jeg var å jeans jakt, noe som er et reint helvette, men jeg fikk masse hjelp på Zizzi og veldig førnøyd med både toppen og buksa jeg kjøpte. Måtte også kjøpe meg et par tanktopper. Tonje insisterte! :) en vellykket shopping tur. Jeg er altfor glad i å handle, og penga flyr. Dessverre. Jeg fant også ut at jeg har gått ned en bukse strl. Ble litt glad da!

Ble også litt sminke, Glee sesong 1 og noe herlig greier fra confetti. Skal lage et eget innlegg på dette. Shopping er digg! :-)